I helvete for noen timer

Kan ikke kalles noe annet, besøket i fengsel P21 – Tuol Sleng Genocide Museum.

Bygningsmassen var en skole, men ble tatt ibruk og bygd om til fengsel og tortursenter av Røde Khmer fra 1975-1979. Det antas at mer enn 20 000 har blitt holdt fenglet og drept her eller transportert videre til en av dødsmarkene (Killing Fields) utenfor Phnom Pen. Fikk vondt i magen av å gå gjennom bygningene, se bilder av døde torturerte mennesker liggende på senger i samme rom som vi sto i, bilder av røde Khmer “soldater” og masser av bilder av fanger som har vært gjennom fengselet før de har blitt transporttert til dødsmarkene. Ligger utenfor fatteevne hvordan slik faanskap kan skje på nytt og  på nytt.

Vi gikk og ombord til vår transport til dødsmarkene, bare at vi viste med sikkerhet at det kun var ett besøk for en liten stund, ikke ett sted vi skulle drepes og begraves i en massegrav. En ting var å se massegravene og alle hodeskallene, værre var det når en kikka ned på marken og så at en sto på beinrester og restene etter klær til de drepte.

Fra 1975 til 1979, de tre årene som Pol Pot og Røde Khmer leda landet ble folketallet i Kambodsja redusert med over 3 millioner, drept og sulta i hjel.

Når Vietnam innvaderte Kambodsja i 1979 så flykta Pol Pot til grenseområdet ved Thailand og holdt seg sjult der til han døde på 90 tallet en gang, og ufattelig nok ble han fram til Vietnam trakk seg ut i –89 regna som leder av landet av FN! Forstå det den som kan, storpolitikk av våre gode venner som var redde for økt kummunistisk innflytelse i sørøst asia.

Den dag i dag så sitter det fortsatt gamle medlemmer av Røde Khmer i regjeringa og i andre maktposisjoner, så fortsatt mye faenskap å rydde opp i.

I dag så er over 50 % av befolkningen under 18 år, og litt over 50 prosent er kvinner, og de er fortsatt ett av Asias fattigste land, men med store naturressurser som ligger å venter på å bli henta opp, olje, gull, sølv, diamanter og andre verdifulle metaller.  Så det er ett land med en framtid og med masse smilende og glade mennesker ser det ut til til tross for mye fattigdom.