Dykking avlyst :(

Var min sist tjang til å få dykka i New Zealand i dag, her i Kaikoura. Helsa er omsider bra, all forkjølelse som jeg har hatt i noen uker er endelig gått over. Våkna opp til strålende sol i dag, så det så og ser fortsatt alle tiders ut. Det som er i tillegg til sola er en sterk vind, og etter at dykke ansvarlig hadde hørt på utvida værvarsel for New Zealand og havstrøka utafor så avlyste han da det ville ta seg opp til det verre utover dagen, med opp mot 3 meter høye bølger som kommer inn. Og ikke vanskelig å være enig i den avgjørelsen, været kan en ikke gjøre noe med. Synd, men ikke noe å gjøre med.

Så for prøve å finne på noe annet fornuftig å gjøre…


Fornuftig og fornuftig. Vel, endte opp med en ny roadtrip inn i landet fra Kaikoura til Hanmer Springs. Og hvem andre enn jeg drar til noen hot springs uten å ta badeshorts, stemmer,det er meg det. Så da ble det med en lunsj der oppe, og den var nå god den.  Ellers så var det flott natur jeg kjørte gjennom i fint vær, noe som varte helt til jeg kom tilbake til hostellet. For her er det regn. Og vinden som gjorde at dykket ble avlyst, er her fortsatt, men svakere – bølgene på sjøen er derimot store fortsatt.

Kaikouri, New Zealand og litt småplukk

Har forflytta meg fra Nelson og over til østkysten, nærmere bestemt Kaikouri. Hvor en vel mest kommer for å se og svømme med sel og reise ut på hvalsafari. Jeg gjør ikke noen av delene. Hvalsafari har jeg hvert på før, selv om jeg ikke har brukt helikopter, så bruker jeg ikke 2000 kroner på det. Svømme med sel høres kult ut, men gjør ikke det heller. Håper dog å få dykka med sel. Frisk i halsen nå, så da blir det dykking på meg i morgen. Noe som er siste tjangs her på NZ, og mest derfor jeg bestemte meg for å ta denne stoppen her i Kaikouri.  Dagen i dag har blitt brukt til å gå en god 3 timers tur langs med kysten her,  vei og strand, for å komme meg ut til en selkoloni og få tatt litt bilder av dem. Bra tur. Ellers, booka dykking og blitt kledd opp i 7mm våtdrakt.

Har nå vært på reisefot i nesten 3 mnd, og kjenner vel at jeg er litt sliten av og til av det, ikke lei, men er litt sliten av å bo på hostel og dele rom med en ukjente folk hele veien. Har dog og vært heldig og hatt meg noen enerom innimellom, noe om har væt utrolig bra. Lager meg maten selv på hostella, frokost og som regel lunsj og så godt som alltid middag. Tror jeg har spist middag en gang uute her på NZ sida jeg kom. Sparer forhåpentligvis litt penger på det, samt at det er greit å ha noe å gjøre på i noen timer, smaker godt gjør det og.  Tyskere, ikke noe galt med tyskerne i seg sjøl, men oppe i Nelson ble jeg drittlei dem, for mange unge tyskere på noe som er ett supert hostel, hørte nesten ikke noe annet enn tysk hele veien av noen skitunger som hadde bodd der alt for lenge og som behandla hostellet litt for mye som sitt.  I og med at dem og snakka tysk hele veien så blir en nå litt utestengt og, ikke så lett å bli kjent og hoppe inn i en samtale som går runt bordet når en ikke skjønner noe. Men det er nå mitt problem, ikke dems.

Bilkjøringa her går svæt greit, kjører på venstre side som om jeg aldri har gjort noe annet. Har fått meg ny bil her på sørøya, Toyota RAV4, litt mindre enn den forige, men god å kjøre. Det er noe utrolig mye roadkill på veiene her, ligger døde dyr (små) over alt. Pinnsvin og possum for det meste, og noe annet

Jul og nyttår har jeg jo her nede, jula er over og den var svæt bra, veldig trivelig og hyggelig grillparty på hostellet i Nelson, selv med tyskerne. Nyttår har jeg i Cristchurch, og vil feire kvelden og inngangen til det nye året med en gjeng fra Couchsurfing.org, gleder meg, bir og en bbq så klart.

Det var det oppgulpet jeg hadde å komme med denne gangen. Snakkes.

Søndagsbiltur

- og litt gåing innimellom.

Biltur på søndagene hører jo egentlig barndommen til, men ikke noen grunn til å ikke gjøre det i godt voksen alder heller.  Så i dag så sto jeg opp kl 06!!!! for å dra på tur. Skal nå være sagt at jeg trodde klokka var 07, bomme bare litt på innstillinga av alarmen.

Turen hadde Farewell spit som mål med noen stopper underveis. Ikke så mye å skrive om dette, så hiver inn noen bilder for det meste. Gråværsdag med litt regn innimellom, så sann sett så passa det med biltur.

Vis større kart

Farwell spit; ei lang sandtunge

 

Cap Farewell; nordligst punkt på sørøya

Waikoropupu springs; det største kildesystemet med det klareste vannet på den sørlige halvkule

Ngarua caves (grotte)

God jul fra Nelson, New Zealand

Ja, da er det julekveld her i Nelson, også sitter jeg her og skriver dette. Ja, må jo få sendt et lite julekort til alle dem som ikke har fått, Oi, stemmer, ingen har fått, men her kommer det.
Har hele tiden vært ganske så snålt at det er jul når det er sommer, men det er det nå uansett. Nå er ikke juleaften en dag som feires her nede, det er 1.juledag som er dagen. Så her er butikkene åpne til sent på kvelden i dag, og alt går som normalt, men i morgen så er alt stengt, 2. dag er salgsdag.

Så denne juleaften, eller dagen, har jeg tilbragt i alle tiders omgivelser i Abel Tasman. Vært ute å padla kajakk, lunsja på en nydelig strand, hatt sel svømmende metern unna kajakken, hatt en liten svømmetur (liten, er kaldt i vannet), nydelig sol og i det hele tatt vært flott. Julemiddagen har heller ikke vært helt den tradisjonelle, men biffen var utrolig god, det samme var salaten og potetsalaten som jeg hadde til. Ja, rødvinen og. 

I morgen så har vi bbq her på hostellet, og jeg regner med at alle deltar på det, aner ikke om bbq er den typiske NZ julemiddagen, men ser nå fram til det. Ser ut til å være noen trivelige folk her, så tenker det blir bra. Så det var kort fortalt min 24. desember 2009.
God Jul!

PS. ble ett par øl på pub’n over gata med litt folk fra hostellet litt utpå kvelden

2 dager, 3 netter i Rotorua, New Zealand

Ikke stort å si om nettene, har bare sovet på noe som må være ett av verdens minste rom. Ei 90 cm seng og ca 60 cm golvplass på utsida av den og med en total lengde av ca 210 cm, så kan du renge kvadratmetern sjøl. Dog, god seng og enerom til dormpris, så da er det bare velstand.
Jul rett rundt hjørnet, fortsatt helt uforstålig, det stemmer nå bare ikke når det er sommer, omtrent som en norsk sommer, var ikke mer enn 13 grader i morges, og det er sola som holder det varmt på dagen. Lurer og på hvordan juleaften, eller 1. juledag (som er dagen her nede)vil bli, håper det skjer noe på hostellet i Nelson. Fortsetter sørover i morgen, men sørover her nede betyr jo bare at en kommer nærmere sydpolen, og ikke at det er så sikkert at det blir varmere. Fortsatt uggen i halsen, og må vel bare innse at en lege må oppsøkes om det ikke bedrer seg snart. Ikke syk, bare ikke helt tipptopp.

Rotoroa, Maorisenter for NZ og kjent for varme kilder, lukten av råtne egg (svovel) og vulkansklignende aktiviter. Søndagen, min første hele dag hadde jeg ikke lyst til å gjøre noe spesielt, eller kjøre mange meterne. Så bruker dagen på å rusle rundt i Rotoroa sentrum. Innom en Maori landsby i sentrum, tar litt bilder og snakker litt om hvor Maoriene stammer fra med ei dame i suvinirbutikken, kikker på litt vulkansk aktivitet ved Rotoroa innsjøen. Så en rolig dag egentlig, ikke noe stress med å komme noe sted eller se mye. Helt som jeg hadde tenkt meg. Litt rart å være alene igjen, så håper på selskap “lenger nede i veien” ett sted.

  I dag, mandag den 21.12 har jeg vært på utflukt til Wai-O-Tapo, sett på kokende vann i de fleste farger langs med land og sprutende geyser (som var en skuffelse sammenligna med den jeg så på Island), men blandt resten var det mye kult å se. Videre så gikk turen til Burrid Village (begravd av en vulkan i 1886) , som var greit nok og en kikk på blue og green lake på veien dit. Bra dag, sett det jeg ville og fått gått noen kilometer i tillegg.

Ikke noe spennende det her for noen som eventuelt leser dette, men er nå greit å ha for meg selv som ett notat for å hjelpe på en slett hukommelse.

Paihia og rundtomkring nordpå – New Zealand

Mandag 14.12 forlot jeg hostellet i Auckland sammen med Sophie fra det fransktalende Sveits. Heldigvis så er hun av de som er gode i engelsk. Tok bussen for å hente leiebilen min, som viste seg å være en svær Toyota Highlander 4x4, viste det var en stor bil jeg hadde leid meg, men denne var nå litt i overkant. Ekstra forsikring eller ikke, tjangsa på ikke betale noen ekstra NZ$ 30, så får en bare håpe på at det går bra.

Ikke noe problem eller angst i forhold til venstrekjøringa denne gangen, trente jo litt på the Cooks på scooter. Får gang på GPS’n etter litt og da går det som en drøm å finne fram.

Blir mye kjøring på oss de første 3 dagene, omveier for å se litt ekstra på vei opp til Paihia, og to gode dagsturer ut fra hostellet. Er innom steder som Goat Island, Whangerei, Omapere, Waipoua Forrest, Kerikeri,Taipa og helt nord til Cape Reinga og vi 90 milebeach på veien ned igjen. Går noen mindre turer ut fra Rainbow falls, ned til stranda på stillehavssida på Cape Reinga og noe annet småtteri.. Sophie og jeg finner tonen og har fine dager sammen, på tross av våre 21 års aldersforskjell så er vi her og nå bare to på tur sammen, samt at hun får sett mer enn med buss og jeg får delt bensinutgifter og litt tilskudd på leia, noe som og er bra, men best er det å ha selskap som en trives med.

Når vi har fått kjørt fra oss, og dyret er dyrt å holde liv i, over en liter på mila tar denne bensinslukern min, såer det på tide å gjøre noen annet. Det blir to dager ute i bukta uten for Paihia, B ay of Islands som det er en del av. Bruker en dag i kajakk, 6 timer med  padling ikke ikke bare fin og rolig sjø, er kjekt til tusan. Glod og sliten etter denne dagen på sjøen. Sjødag blir det og dagen derpå, fredagen, men denne gangen i motorisert form, cruise rundt i bukta. Fine været hele veien hjem. Flotte øyer, delfiner i fleng, strender – kan ikke bli så mye bedre.

 
Hiking Cape Reinga
 
90 mile beach


Kayak Bay of Islands

Ikke alt har vært gått helt etter planen her oppe, har hatt en del mageproblemer og fått meg en minder forkjølelse. Planen var å få noen dykk, men det har ikke vært noen vits å prøve. Betale NZ$ 250 og ikke komme ned pga problemer med å utligne er ikke noe vits, så Poor Night Island må bare ligge der uten at jeg har vært der, selv om Coustau har utropt den til 1 av de 10 beste dykkestedene i iverden. Ikke noe å gjøre med, så dermed bare å glemme det. Ellers så hadde Budgett bestemt meg for at jeg skulle reise til sørøya på den 22.12 og ikke den 27.12. Skulle tro det var jeg som bestemte det,men tydligvis ikke. har måtte reorganisere reisa litt, men ser ikke bare negativt på det da sørøya skal være utrolig vakker, litt som Norge.. :) Alt er ordna opp i, ett hostell er kanslelert og de ande har jeg fått flytta om på datoene på, samt at jeg har 4 dager før nyttår som jeg enda ikke har bestemt helt. Tenkte jeg skulle reise helt ned til Queenstown, men avstand gjorde at jeg bestemte at det ikke er aktuelt. Reiser ikke stort lenger sør enn Christchurch, vel kanskje sørafor for en dagstur, men det er alt.

I skrivende stund sitter jeg i Rotoroa, satte av Sophie i Hamilton på veien nedover. Vemodig og litt trist og si farvell etter en flott uke med en fra før ukjent menneske. Håper vi sees igjen, og om ikke så er det bare å ta med seg denne uka som en av de gode. Sa en gang til en at å reise dreier seg litt om øyeblikkene og om menneskene en møter, og ikke nødvendigvis om det en ser. Denne uka har jeg sett mye og hatt godt selskap, ikke mye mer en kan ønske seg da. :)

Auckland, New Zealand

Fredag 11/12 kom jeg omsider til New Zealand, ett døgn forsinka. Vel, bare forsåvidt, var ett døgn senere enn jeg trodde på grunn av den internasjonale datolinja. Så den 6 timer lange flyturen fra Tahiti bragte meg 23 timer fram i tid. Strenge regler for å komme inn i NZ, ikke passmessig, men ift hva man har med seg. Kryssa JA noen steder på innreisepapira, noe av tvil og noe pga at jeg var sikker. Salt og pepper, ikke noe problem å ha med, hiking sko med søle under er ikke så greit, så dermed så fikk jeg vaska to par sko i innreise sjekken, bare såla, resten hadde nok og trengt en liten vask.

“Forsinkelsen" ga meg en dag mindre i Auckland enn beregna, dvs at må gjøre det jeg skal gjøre i løpet av to dager i stedet for tre. Lørdagen, dvs har rukket en liten byrunde på fredag ettermiddag og, starter med en tur på Auckland museum for å se litt av  Maorikulturen, kommer meg rett inn på en forestiling med sang, dans og demonstrasjon av våpenbruk og lek med forklaringer på det meste. Gikk og relativt hurtig gjennom utstillingen av forskjellige Maori gjenstander, kult, men ikke nok tid denne dagen for å sette meg skikkelig inn i det, og alt for mye og se på. Resten av dagen brukes med en runde rundt i sentrum og havna. Innom hostellet for ett par timer på ettermiddagen før jeg stikker for å møte Kirin og en gjeng (vi er ca 15 stk. – fra Abu Dabi, Canada, Spania, New Zealand, Australia, Norge) fra couchsurfing (CS) for “Christmas in the park”, konsert og tenning av julegrana etterfulgt av fyrverkeri. Får jo ikke det her helt til å stemme, jul, og jeg sitter i en park i shorts og T-shirt, drikker øl og har picknick, snåle greier, juletre er ei kunstig gran og nissen er vel like kunstig som alltid, men for en gangs skyld så aner jeg ikke hvem som er nissen. :) Bra kveld i hvert fall, går opp igjen til hostellet, ca 30 min gange, buss er trøblette da det er ca 100 andre som ser ut til å skulle ha samme buss som meg.

Søndag, turdag, tar båt ut til Rangoriki (?) og tar en hurtighike opp til vulkanen og tilbake på 1,5 time. Ikke mye tid å bruke på øya, en har ikke med mat og neste båt går 3 timer senere, og så lenge gidder jeg ikke være der ute. Hopper av båten på impulsen i Davenport for å ta en kikke på denne lille byen over fjorden for Auckland, er liten og fin, får meg en bedre lunsj før jeg legger turen opp på en ny vulkan. Viser seg at det starter en liten musikkfestival (gratis) der en time etter at jeg er oppe, så det må jo bare fåes med. Noe skitmussikk og noe bra, hører ikke på alt, hjemlengsel. :) Men må vel være noe av det flotteste stedet å ha og være på  konsert på, toppen av en vulkan med utsikt over hele Auckland havn.

Gått mye de to siste dagene, og kjenner det på beina. Reiser nordover til Paihia på mandag, får leiebilen min.

Reiser sammen med Sofie fra Sveits som jeg tilfeldigvis ble putta på rom med når jeg kom hit. Vi skulle samme veien videre, så hun spurte om å få betale seg inn i billeia mi for ei uke, og det er jo greit. Skiller dog lag om vi skulle fungere dårlig sammen og ønske for mye forskellige ting, kan jo være da vi ikke kjenner hverandre i det hele tatt.

Tilbake på Tahiti….

Da er jeg tilbake på Tahiti, siste natt av min “øyhopping” i stillehavet. Sist jeg var her så regna det ujevnt og mye, det gjør det ikke nå, varmt – veldig varmt – så 39 grader på en gradestokk før i dag. Kjøligere nå, men neppe kommet seg lenger ned enn til 30, så det er svett temperatur. Avkjøle seg i lagunen bærer og mer preg av oppvarming, litt herlig og da. Er nå derfor jeg har reist bort nå på vinteren for å ha sommer, sol og varme.

Har vært 4 flotte uker på de forskjellige øyene i Stillehavet siden jeg forlot søramerika. Rapa Nui (Påskeøya) var en vår fornøyelse, men det var deffinitivet en fornøyelse. Å se alle Moaiene (statuene) som en har sett på bilder bare fra før var stort, og at hadde så fantastisk selskap av trivelige folk, mest Denise som var en  førnøyelse å bli kjent med, der i tillegg gjorde det til en stor opplevelse. Regnet og firhulstrekk kjøring på de verste og våteste veiene jeg noensinne har kjørt på på egenhånd var og med på å gjøre det spesielt, måtte kjempe litt for å få sett det en ville se. Den ukjente japaneren som som sykla hele øya i regn, mens vi kjørte, vil vel for evig tid huskes som “helten av Rapa Nui” som Toni kalte han. Tøff fyr (japaneren)!

Tahiti, var våt sist gang og er meget varm nå. Høydepunktet fra Tahiti er og vil alltid være mine første dykk med hai, spennende og litt skummelt. Vet faktisk ikke om jeg helt har tatt det inn. Det negative med Tahiti er at det er sinnsykt dyrt, vakkert – men dyrt. Skulle helt sikkert vært på noen av de andre øyene her i Fransk Polynesia, men har valgt og ikke prioritere det. Har bortimot hatt total avslapping her, bare nytt ettermiddagene og kvelden på Taaroa Lodge, sett på havet og lest. Har vært de fleste dagene her alene uten flere gjester, kunne vært kjekt med noen flere folk, men heller alene enn en tulling av en Fransk Canadier, som var her siste døgner av mitt første opphold, og som nekter å snakke engelsk selv om han kan det.

Raratonga, Cook Islands. Bare vakkert, utrolig bra hostel, Backpacker international, med mange trivelige folk og med meget god staff. Strandliv, scoterkjøring på venstresida, kun grei dykking men meget god snorkling, spille drittsekk – litt mer avanserte regler enn på jobb. Høydepunkt er likevel tiden jeg hadde sammen med Anna fra Italia, som er på Rarotanga for 12 mnd og jobber for FN, gode samtaler, hjemmelagd italiensk mat med opplæring, sjakk – bare en fornøyelse å tilbringe tiden sammen med henne. Ei som en skulle møtt hjemme i Norge og som i tillegg hadde vært singel, gode minner.

Aitutaki, Cook Islands. Grunnen til at jeg ville til Cooks Islands var at jeg så bilde av lagunen og stranene på Atutaki, var bare så vakkert at hit måtte jeg bare komme meg. Og det var faktisk like vakkert i virkeligheten som på bilde, bedre faktisk – da jeg var der selv.  Luksusferien min i reisinga, så det kosta meg litt med egen bungalow og middag ute hver kveld. Bortsett fra at det var vakkert, så må det trekkes fram hvor vennlige lokalbefolkningen som holdt seg på the Boat shed var, ble inkludert av folka som var der og snakke med og hilst på og spandert øl på. Er ikke vant med det, så det var utrolig kjekt. Norsketta folk, polynesere, utflytta New Zealand’ere osv Kanskje fordelen med at en kommer ett sted alene, tviler vel på at jeg hadde snakka med noen av dem om jeg hadde vært i følge med noen, samtidig så var Aitutaki nesten for vakkert for å være der alene.

I regn og sol, øyene i stillehavet har vært bra…. :-)

New Zealand next

Det er berre lekkert

  Aitutaki lagun. Lar ett par bilder være nok.

Island night, Aitutaki – Cook Islands

Når man er ute på øyene her så er det nå nesten obligatorisk å få med seg en island night, dvs tradisjonell lokal mat og dans og musikk. Så på tide at jeg og fikk med meg noe kulturelt, eiern av stedet jeg bor anbefalte onsdagens show, så da tok jeg det, samt at hun vill kjøre meg dit sammen med to  andre gjester, kiwi jenter, på Inano. Å  bli kjørt er flott, for da kan en jo ta noen øl når enn ikke kjører selv.

  
Vorspiel: Før vi kommer oss fram så møter vi på en utfordring. Det er fullmåne, og det innebærer at det er 100 vis av krabber (her ved noen av dem) på vandring innover øya for å legge egg. De må naturligvis krysse veien her og der for å komme seg dit de vil, så også framfor bilen vår. Vertinna vår er human, og vil ikke kjøre over dem, som de fleste andre gjør. Hun håpper da ut av bilen og jager vekk krabbene framfor oss, men de vil jo være tilbake i veibanen før hun rekker å kjøre. Derfor ber hun meg om å kjøre ett drog av en amerikansk 4 hjulstrekker, jeg protesterer litt og sier fra at jeg har drukket ett par øl, så derfor sikkert ikke bør kjøre. Neida, ikke noe problem. Er nok noe over norsk promillegrense på 0,2, men godt under den gamle grensa på 0,5, aner ikke hva grensa er her. Foreslår på nytt å bytte når hun hopper inn igjen i bilen, neida… så da kjører jeg. Kjører godt og må jeg si, sikk sakk mellom krabbene (skulle trodd jeg kjørte i fylla), og kan ikke høre den ekle knaselyden som helt sikkert ville kommet ved en overkjøring en eneste gang, godt jobba vil nå jeg si.

Meg og dronninga på Aituaki svinger oss:)

Party: Vel framme så er det mat først, dog etter en bønn først, er meget religiøst her på øyene, men alkohol får man kjøpt. Maten smaker godt den, og det er mer enn nok av den på bordet. Showet er og bra, damer og menn i tradisjonelle klær, eller mangel  på klær som  beveger seg etter heftig trommemusikk. Er kjekt å se. Finale er selvsalgt at tilskuere må opp og prøve seg på rompevrikking (damene) og kneskjelving ala Elvis (mennene). Selvsagt er jeg av de heldige som blir bedt opp, sier ikke nei til den slags utfordringer på Aitutaki, og i hvert fall ikke når det er den flotteste jenta av danserne som henter meg ned. Stilfult er det neppe, men det er nå gøy da, og tror ikke jeg var den værste av turisten til å danse.  Men vanskelig å bedømme seg selv. Morsom kveld! Ikke noe mer kjøring på meg på hjemturen, og godt er det.  Er nå ganske så stilig da :))




 




Nachspiel: Skrive dette… :)

Aitutaki – dykking

Da har jeg fått meg to dykk på denne plassen og, ikke skuffa, men det er ikke stedet jeg ville lagt en dykkeferie. To dykk er vel heller ikke nok til å dømme, men gir dog ett inntrykk. Stemmmer og med hva jeg har hørt før og det.

(Så Eirik, vil ikke opprette noen framskutt dykkerbase her nede på Aitutaki, er og en grævla lang båttur for Challenger.)

Dykka med Bobbles Below, trivelig staff, men litt i stuss over dykk to i dag når dem tar med relativt ferske dykkere ned på 30 + meter på dykk to, litt dypere enn sertifikatet tilsier kan man trygt si. To av dykkerne kommer opp med 10 bar eller mindre på tanken. Hvorav en får oktopusen til instruktøren allerede nede på 16 meter etter 20-23 minutters dykking, den andre som jeg får beskjed om å buddy opp med da har når jeg spør 30 bar igjen på tanken. Så jeg legger meg tett og klargjør oktopusen for hurtig donasjon, trenger aldri donere luft, men hun kommer opp med 10 bar maks igjen. Ikke noe særlig, og jeg vet ikke om dem  vet risikoen dem utsatte seg for, eller ble utsatt for da dem var forundra over at lufta forsvant så fort på dykk to.  Kom riktignok opp med 20 bar selv forige uke, men det var dog kontrollert og de siste 10 gikk på svømming etter sikkerhetstopp nede på 5 meter.




Hva var det da og se her, mulig vi var uheldige. Litt bortskjemt har jeg kanskje blitt når jeg ikke er fornøyd med å se 2 white tip sharks, den nærmeste svømmer en armlengde (min armlengde) under meg, så den er nær, den andre 3 armlengder unna. Har desverre slått av kamera da jeg sparer på strøm pga lite batterikapisitet igjen og en lader som jeg drukna i saltvann i går. Virka ikke igår, men ser ut til å funke igjen i øyeblikket. :) Bortsett fra haiene så var det noen lionfish som var litt ekstra å se, ellers vanlig revfisk for å si det sann, jo, og en giant clam (stor musling).

Var og over ett lite vrak av ett eller annet på dykk to, må og innrømme at noen av korallene var flotte, ikke bare skit.

Lurte litt på å dykke igjen i morgen, men fant ut at det ikke er verdt å bruke pengene på det her, ca 350 pr dykk, som det koster. Sparer det til bedre plasser senere, for de kommer.

Aitutaki, Cook Island

Mandag 30/11: Forflytta meg 50 minutter nordover med småfly fra Rarotonga, til Aitutaki. Strevd mye med navnet på denne øya, eller atollen, i Stillehavet, sagt mye feil, men navnet er AituTAKI, med trykk på siste stavelse.  Ankom her i overskya vær desverre, men det er sannsynligvis den vakreste øygruppa med den vakreste lagunen i hele stillehavet.

Aituaki er min luksusferie i fra ferien min, betaler hele NZ$ 110,- pr natt her, til sammenligning betalte jeg NZ$ 22,- på Rarotonga. Det er dog en oppgradering i standard, da jeg nå har en liten bungalov på 30-40 kvadrat helt for meg selv. Egentlig en skam at en ikke har noen å dele dette med, men sann er det nå, ikke funnet noen på veien å ta med hit ut.


100 meter unna har jeg en resturant, The Boat Shed Bar & Grill, anbefalt av Lonely Planet, så det var stedet jeg bestemte meg for å innta min første middag på øya, og sikkert ikke den siste. Gikk egentlig ned for å leie meg en scoter i nabolokalet, men det var steng og jeg ble invitert inn for en kikk, så da gjorde jeg det. Likte det jeg så, og kom staks i snakk med ei lokal jente i baren, utsida av baren som tydeligis også jobba der til vanlig. Som en ofte gjør da, spurte hun hvor jeg var fra, Norge (et du jo). “Hei, da må du snakke med Josie, hun er også Norsk!” Hun, Maria, roper så bort ei dame rett bortforbi og ber hun komme å hilse på. Viser seg at hun, Josie, er 1/2 norsk og at hun og har vært gift med en nordmann, er nå gift med en Danske som ikke har vært hjemme på 44 år. Mora til Josie, 95, er det som har vært gift norsk og hun har av alle ting vært med på Tore på Sporet noen år tilbake.  Morsomt! Kan ikke huske om jeg så den episoden, burde jo egentlig ikke innrømme at jeg så noen av de, men det gjorde jeg nå altså. Mora, og ett av barnebarna (Josies datter) var og i Oslo for gjenforeningen i Norge som Tore på Sporet alltid hadde som du sikkert husker, jada – du så nok på du og innimellom. :) En time på den mest uttilgjengelige plassen jeg muligens besøker så haver jeg midt oppe i en scandinavisk koloni med det samme.  Tok meg noen øl med dem og Maria før og etter at jeg får meg en god middag, lenge siden jeg har spist ute, så smakte godt, heller ikke bruttalt dyrt for mat og noen øl.
Blir ikke noen sen kveld, men lever nå godt på denne kvelden og ett møte med trivelige folk.
Tirsdag 1/12
Tidlig oppe, morgenbad i laguna. Ja, fint vær i dag, så det snur fort. Scoterleie og tur rundt på øya for å bli litt kjent og få sjekka opp ift dykking. Tanken er å dykke med Aitutaki Diving, og snakker med eieren hjemme hos han da første skiltet jeg finner fører meg dit. Trivelig NZ’r og bestemmer meg for å dykke med firmaet hans, stopper ved senteret uten å treffe noen og bestemmer meg for en tur innom Bubbles Below, treffer folk og signer meg opp med dem for to dykk på onsdagen. Retur til Inano og solsenga med ei bok, ser ut til å ble en grei solnedgang, så må over på vestsida for å se om det kan bli noen bra bilder, er bare 5 minutter på scoteren. Bra, men desverre noen skyer som tar sola før den går ned, likevel fin himmel.



Middag på samme plass som i går, treffer på folka fra i går samt eieren av Aitutaki diving, som virker litt sur for at jeg ikke dykker med dem i morgen, jaja – ikke noe å gjøre med det.

PS. Atutaki er og kjent for noe litt mindre trivelig for oss besøkene, dem har noen vannvittig hissige moskitoer her, dem har vært snille i kveld pga litt vind. Håper at DEET 40% skal kunne holde dem på avstand de dagene jeg er her, samt sandfluene som og har tilhold her, biter dem og. Kan ikke være den vakreste stillehavsøya uten noen bakdeler, kan jo og legge til at alle palmetrærne har kokosnøtter mm, og dem skal ned – dvs dem  faller før eller senere ned, så da gjelder det og ikke være under dem, prøver å passe meg for å unngå det. Jada, bare legger til dette for at du som er hjemme i kalde regnfylte forblåste Norge skal skjønne at det er ett slit å være på ferie i varmehre strøk. Hverken moskito eller kokosnøtter å frykte hjemme for tida. DS.

PSS. Jul snart ser jeg, men får det ikke til å stemme med julenisse og julepynt i butikkene når det er sommer og jeg går rundt i shorts og t-shirt, stemmer ikke.  DSS.

Roratonga, Cook Islands

Fløy til Roratonga fra Tahiti den 24/11 i ett propellfly, av den litt større typen med plass til en 50 stk, flyet var neppe mer enn halvfullt. Ble møtt av Bill fra Backpackers International på flyplassen, som vi avtalte pr mail allerede i mars da jeg bestillete denne avstikkeren på turen min.
Etter mye regn på Rapa Nui og Tahiti var det nydelig å ankomme Raratonga i solskinn og blå himmel. Var nå helst sann jeg i hodet mitt hadde sett for meg disse ukene ute på øyene i Stillehavet, så endelig.  Roratonga er vel nesten å betegne som paradis når været er med en, Bill sa nå og at BP. int er å betenge som paradis da resten av øya lider av vannmangel, men ikke dem, da han har vært forutseende nok til å grave ut brønner på eiendommen for å samle om  vann til tider som dette.

Hva gjør man så på i paradis, først så er det å ha god tid. Dog ikke så god tid at jeg ønsker å gå rundt på øya, holder med å gå til scooter utleia og få en scooter de 6 dagene jeg skal være her nå i første omgang. God tid har man likevel på en scooter, eller i en bil for den saks skyld. Maks hastighet på veiene er 50 km, på scooter uten hjelm på hodet er maks fart 40 km, så det går ikke fort her okke som. Det som er litt spesielt her er at førerkortet hjemmefra ikke er bra nok, en må og få ett lokalt førerkort på politistasjonen, teori og oppkjøring for de som ikke har det fra før. Jeg slapp unna med  å betale NZ$ 20 (ca 80 Nok), og har nå førerkort fra Cook Islands som gir meg rett til å kjøre alt fra scooter til buss med passasjerer, som jeg jo og har hjemme.  Skal sjekke ut når jeg kommmer til NZ og henter leiebilen min der dem godtar Cook førerkortet mitt som førerkort og legitimasjon, kan jo bli spennende.


Stranda og lagunen er og ett sted som en må bruke litt tid når man er her, gode hvite sanstrender uten mye folk på her, er litt off season, så er vel derfor. Deler av lagonen byr på supre snorklemuligheter, mye fisk å se. Noen av dem litt for nærgående etter min smak, bare småfisk, men ikke vant til at fisken kommer så nær når dykker, så jeg fekter dem vekk med kamera og føtter når jeg synes dem kommer for nærme. Sterk sol, og kjenner jo det på kvelden etter noen timer i vannet og på stranda, solbrendt ja, på tross av smøring med faktor 30, mest ryggen som har fått det. Ikke så lett å nå hele ryggen på egen hånd. Lycra genser har i etterkant blitt innkjøpt for bruk ved snorklig, kajaking osv som utsetter en for mye sol, tilsvarer faktor 50+, så da skulle jeg vel være berga får jeg håpe.

Dykking, har så langt hatt meg to dykk her på Roratonga. Bor på sammme hostel med de fleste som jobber på “the dive centre”, som ligger 3 minutter unna på scooter’n, tysk drevet senter med flere tyskere i staben samt noen engelskmenn. Trivelige og gode instruktører og divemastere. Derfor ble det og dem jeg valgte å dykke med uten å sjekker ut de tre andre senterne på øya. Hadde to gode dykk, gode men ikke fantastiske. Dykk 1 gikk ut til drop-off utenfor revet, (begge dykk er på utsida av revet, innsida er for grunn), da de andre dykkerne brukte lufta si litt vel fort så tok instruktøren med meg på en tur inn i “Rutaka passage”. En “passage” er der hvor vannet til lagunen går inn og ut til havet på utsida, formet som en dal/kløft i revet, så nå vet du det. God motstrøm innover, kommer oss framover  ved å holde oss fast i bunnen og delvis gå armgang innover, så nå går lufta mi og fortere unna, Belønninga for strevet er ei skilpadde og 3-6 White-tip shark (hai) som sirkler rundt nedefor oss ved 50-60 bar igjen på tanken. Dårlig sikt, så det blir ikke noen bilder av dem, kun  en dårlig video som viser skyggen av  dem. 50-60 bar igjen, på tide å snu og komme seg tilake til båten da gjerne, og det var nok det stiligste med hele dykket, raste medstrøms ut av “passagen” i god fart, bare å styre og regulere dybden, kanongøy!  Ettersom det ikke var meningen å gå inn i passagen så er båten ankret opp ett stykke ute, så det blir litt svømming på slutten og båten entres med hele 20 bar igjen på flaska. Tror ikke jeg har hatt igjen så lite på lenge, ikke så det var noen risiko da de sist 10/20 bara forsvant mellom 10 og 5 meter under overflata, så dermed ganske så kontrollert, dog ikke anbefalelsesverdig.  Dykk 2 går inn i en annen “passage”, Papua passage. Grunnere dykk, maks 20 meter, og på nytt på armgang innover “passagen”, vel – ikke så sterk strøm nå så kan svømme litt og. Pent luftforbruk, og hele 60 bar igjen når er ferdig. Ikke glimrende sikt, men ett godt dykk fiskemessig. Flere skilpadder, ett par lionfish, en stonefish, en murene, flere puffere, en white tip shark og en del annet smått av de vanlige revfiskene. Kan ikke navnet på så mange av dem for å være ærlig.  Bunnforholden er sand og korraller, har kun harde koraller her, ikke noen soft (myke), ikke veldig mye fargefulle på utsiden av revet, inne i lagunen er det mye farger å se under snorkling. Fornøyd med dykkene, men må vel og si at Cook Islands ikke så langt er stedet å dra på dykkeferie fra Norge, lang og ikke gode nok dykk. Ser det an om jeg vil ta ett par dykk til på opphold nr 2 om, vil så absolutt dykke noen dykk på Aitutaki, som nok har omtrent samme forhld som her. Håper på å få se noen eagle rays (rokker) av god størrelse der ute, skal være mulig, noe det og skal være her på Rarotonga.

Den blå himmelen ble etter ett par dagen erstatta med overskya, og med ett par regndråper innimellom. Ikke så mye at det hjelper øya noe, som lider av tørke, og det kun irriterer meg litt. Så regnet kan godt holde seg unna ei stund til.

Fikk med meg litt lokal dans og tromming på lørdagsmarkedet, var stilig, tror det er noe av det samme en får på Island Nights, bare at da koster det noe.
Ett, eller mange, irritasjonsmomenter rundt hostellet er hanene som galer i vilden sky døgnet rundt. Har alltid trodd at de gol ved soloppgang, men det er definitivt feil, de galer som gale døgnet rundt, ikke bare her på Cooks, men de fleste stedene jeg har vært som ikke er midt i en by så galer det noen haner som gale. Begynner faktisk å venne meg litt til dem, så sover nå stort sett gjennom galinga, når får ett noen hunder i tillegg som begynner å bjeffe så går det litt mer ut over sovinga, legger på noen fugler som har talkshow på veranda rekkverket utenfor vinduet så er det slutt på sovinga. 

Hostellet er forøverig meget bra, ikke så mye folk her, så alle kjenner alle. Anna og Bill  som eier det er helt supre, og er på fornavn med alle som bor her. Ligger langt utenfor byen, men nær det som muligens er den beste stranda og snorkleplassen her, Aroa beach, og Bill tar transporten til og fra byen for fredags festen i byen for en liten betaling. På scooteren så tar det 20 minutter å kjøre inn til byen, som ikke er stor, ei gate og 600 meter lang med noen butikker å besøke. Kjøkkenet på hostellet er bra, gode gassbrennere og kjøleskap og velorganisert, så spiser stort sett alle måltidene selv på hostellet, så sparen en nå litt penger i forhold til å spise ute hver dag. Får kjøpt god og fersk fisk, for en grei penge. Smakte derfor Marlin for første gang her om dagen, mørkt kjøtt som tunfisken, godt.

Holder med skriving for denne gang, men Rarotonga og Cook Islands er en god plass å være, paradis.

Det er skynt å kjøra buss

Tror det heter noe slikt noe på Stavangersk, og håper jeg ikke er helt på bærtur når jeg tror at det betyr at det er morsomt å kjøre buss, noe positivt i hvert fall.

Når jeg nå er bosatt ute i provinsen her på Tahiti, og det er himla dyrt å leie noe slikt som en moped her så er jeg henvist til kollektivtraffikken her på øya når jeg ønsker å forflytte meg inn til byen, Papeete. Byen er ikke så veldig mye å se på, men dem har viktige ting som wifi og minibank der inne, og det er jo en forandring fra å være på hostellet å lese og å se på havet. Derfor har det blitt noen turer dit.

Nå har det seg sann at dem ikke operer med rutetider her, i hvert fall ikke som jeg har funnet ut av. Det som er bra er at dem har bussholdeplasser, men en trenger ikke bruke dem hverken når en skal på eller av bussen. Så for å komme seg inn til byen så er det bare å gå ut  på veien og stille seg opp og vente, så kommer det en buss etter hvert, så vinker en på bussen og den stopper og tar deg med. Av en eller annen grunn så har jeg aldri venta mer enn maks 10 minutter på å få en buss inn til byen, ikke noe problem, og det er faktisk billig, eller 15 kroner, greit nok.  Problemet med bussen, eller utfordringen bør jeg vel si – finner ikke problemer, bare utfordringer sies det vel innimellom på jobb -  kommer når jeg skal “hjem” fra byen. Jeg stiller meg opp på bussholdeplassen, og i byen så er det en holdeplass som er viktig å bruke, alle bruker den der faktisk, unntatt det som hopper på bussen på ett rødt lys eller noe, så nesten alle. Den første gangen  jeg tok buss var det helt greit, for da skulle jeg ikke helt “hjem” og til dykkersenteret som ligger på veien hjem går det mange busser, det var bare ikke mulig nå få noen buss videre etter dykkersenteret og jeg endte opp med å gå i 2,5 time i stedet for å få noen buss.  Tok lærdom av dette, og de to siste gangene har jeg venta på rett buss på rett bussholdeplass, men av en eller annen grunn så ser det ut til at nesten alle har slutta å gå når jeg vil hjem. Har begge gangen blitt sittende og stående på bussholdeplassen i over en time og vente, en må jo bare vente ettersom en ikke vet når bussen kommer. Ikke bare jeg som venter, lokalbefolkningen venter og med like stort tålmod som jeg. Når så mange venter på en buss som det tar lanng tid å vente på, så blir det mange folk som vil på bussen samtidig, og det sammenfatter med skoleslutt… rush rett og slett blir det da. Så på fredag så slapp sjåføren på det han hadde av sitteplasser, så var det fullt, mange kom ikke med, men jeg var av de heldige 42 som kom med. Var glad og letta for det, og at jeg ikke slapp forbi meg flere i køen enn jeg gjorde da jeg var nest sist inn på bussen. I dag var det en annen sjåfør, han hadde full buss med ca 60 passasjerer fordelt på de samme 42 setene, han satte i stedet 3 passasjerer på setet for 2, og da får en jo med mange flere folk, trangt og varmt blir det, men en kommer seg hjem. Skal vel være glad for at han gjorde det på denne måten i dag, ellers så hadde jeg muligens forsatt sitti og venta på en buss i Papeete sentrum.

Har du lest helt hit og venta på noe spennende, vel det kommer ikke noe spennende. Kan dog legge til at det har regna litt mye innimellom i dag også, men godt og varmt så derfor ikke til hinder for en kajakktur i lagunen med innlagt svømming på turen, helt nydelig rett og slett, og vel fortjent etter buss strabasene.

Tahiti – om å egentlig ikke gjøre så mye

Tahiti, hovedøya i Fransk Polenesia, er der jeg er. Bor 18,2 km fra Papetee, som er hovedstad og administrasjonsby for alle de øyene, jeg vet ikke hvor mange, som er Fransk Polenesia.

Det jeg vet er at jeg bor langt ifra byen, blandt annet på grunn av att jeg har gått ca 10 av km i sandaler i mangel av buss, det var varmt (ja, det er varm her, 25-30 grader gjennom natta, og svært høy fuktighet pga litt regn nå og da) og langt, så har ikke tenkt å gjøre det igjen, i hvert fall ikke pga at jeg ikke får noen buss.
Det gode med å bo langt fra byen er at det ikke er noe gjøre, det gode med det er at man blir tvunget til å slappe av og ikke gjøre noe annet enn å kikke ut over havet, lese en bok, høre litt musikk, snorkle litt på revet utenfor, padle litt kajakk. Vel, da gjøre man jo litt, men ikke noen hast med noe….


Når man ikke gjør noe så kikker man utover havet.

Dem snakker fransk her, ligger jo egentlig i navnet Fransk Polenesia, men det er ikke lett det når man har brukt di siste 6 ukene på å prøve å forstå spansk, så er det nå blitt fransk og en må si “vie” i stedet for “si”, “mercie” i steder for “gracias” , “no” er nå heldigvis det samme på begge språk, så det greier jeg bra.


Noe annet jeg har merket meg er at det er dyrt her, veldig dyrt, nesten så Norge er billig i forhold. Mens jeg var i Sør-Amerika rakk en 1000 lapp, den norske, for en lang stund, mens her er den borte før jeg har fått kvitteringa ut av minibanken, surt det, men  viste det vel helst på forhånd at det var dyrt her. Sikkert en grunn for at det ikke er mange back-packere her, de fleste kommer seg vekk fortest mulig, eller kommer ikke i det hele tatt. Men jeg trives med å ikke gjøre noe, fint det.



Til slutt, solfylte Tahiti kan og være noe sinnsyk regnværsfull, har regna uttrulig mye i løpet av lørdagen og søndagen men jeg er her, søndagen spesielt.